Søndagen for fire helger siden dro vi en snartur til Sauherad for å lufte børse og hund. Egentlig hadde jeg endel å gjøre før ny jobbuke, men klarte å overbevise meg sjøl om at det kunne vente. Man skal jo holde hviledagen hellig :)
Vi møtte Tor Arne, kompisen Tor, nevø Ole Halvor og ei støvertispe, og la oppover lia mot Smærøskja. Saco var som vanlig lettere hyperaktiv, og kontakten med jegerne var vel ikke noe å skrive hjem om. Etterhvert fant også støveren det for godt å ta seg en tur på egen hånd. Turen endte nede ved bilene, og Ambros (far til Tor Arne) ble tilkalt fra bygda for å plukke med seg bikkja og møte oss. Vi laga bål på ei høgde i nærheten av Ostenatten mens vi venta på forsterkningene.
Praten gikk om alt og ingenting, Tor kokte kaffe på blikkboks, jeg bytta til meg Bjerke Villmarksbacon mot chilli-te, sjokolade ble sendt rundt, og roen sank inn.
Etterhvert ville gutta fortsette på matauket. For min del var turen allerede komplett: Jeg hadde fått se Lifjell og Maskat (alltid et kjært gjensyn som frembringer klump i halsen og tårer i øyekroken), lufta var klar og fin, kroppen trengte ro. Det fikk heller bli en bål-dag.
Ambros ble igjen og delte kunnskap om lokalhistorie og stedsnavn. Rovdyrpolitikk fikk vi også sveipa innom, og det gikk overraskende bra. Godt en har lært seg å være litt mer ydmyk med åra!
Etterhvert gikk Ambros hjemover og jeg ble sittende aleine ved bålet.
Utrolig deilig å bare ...gjøre ingenting... , få tid til å tenke og kjenne etter. Merke at man lever, og er. Være omgitt av levende stillhet. Være fri fra alt som fanger en inn i hverdagen. Jeg vet det høres klisjéaktig ut, men det er jo sånn jeg opplever det.
Dagen ble utrolig fin, og akkurat den vitamininnsprøytinga jeg håpa på.
...
(Om det ble noe fugl? Det var bly i lufta, men det eneste som falt var mindre pene ord, er jeg blitt fortalt.)
