...
Allerede første kveld under fjorårets Fjellitteratur tenkte jeg at dette måtte bli en tradisjon. Fine folk, flotte fjell, fantastisk festivalprogram og den helt særegne stemninga på Finse 1222 er en uslåelig kombinasjon, og denne helga i oktober har fungert som en lysflekk av motivasjon i kalenderen siden jobbstart i august. Takk, takk, for den fantastiske oppfinnelsen høstferie!
 |
| Foto: Ann Kristin Kro |
Det er ikke til å stikke under en stol at den nye tilværelsen som lønnsmottaker har medbragt en vesentlig omstilling av livsstil. Plutselig går det opp for meg hvor luksuriøst og fritt studentlivet er (vel, iallefall studentlivet slik jeg levde det). Å være lærer er både morsomt, utfordrende og lærerikt, men til tider føles klasserommet ganske virkelighetsfjernt (og jeg håper igrunn det fortsetter sånn).
Da er det utrolig deilig å omsider, etter en lang og regnfull byhøst, kravle seg opp over den magiske tregrensa og få øye på steiner som denne på bildet over.
En stein med utstråling, og med en magnetisk kraft på kroppen.
 |
| Foto: Ann Kristin Kro |
Det kribler i bein og armer, hele kroppen sitrer i høydemeterrus,
og man får et akutt behov for å utforske. Kjenne, lukte, se - og klatre.
Det fremstår helt utenkelig å gå forbi en slik fristelse uten å finne ut om man kan komme opp på den.
Det føles uendelig mye mer vesentlig for livet enn the past perfect continuous tense
(som jeg nylig har måttet lære meg).
 |
| Foto: Ann Kristin Kro |
Etter en god stund fant vi ut at jeg ikke kom opp på den, iallefall ikke uten hjelp. Mellom dette og det forrige bildet mangler det en serie av bilder hvor turkamerat Ann Kristin dytter opp undertegnede, og heldigvis finnes disse lagret kun på den mentale harddisken. Siden fulgte enda en god stund tilbragt som fryst i stillingen ovenfor, fordi motet sviktet både når det gjaldt videre bestigning og hoppretrett.
Omsider kom jeg meg ned, og sesongens jomfruskitur kunne fortsette på gnistrende føre.
Utrolig spesielt å se utover snødekte fjell mens vann og elver lå åpne, så høyt til fjells.
Lyset var nydelig, Hardangerjøkulen likeså.
Vi kom over nok en stein av typen som setter spor i minnet, men denne fikk stå urørt.
Lufta, lyset og stemninga her oppe gjør noe med humøret. Man blir rett og slett yrende glad!
Et obligatorisk "toppbilde" på Jomfrunut, med Arne Næss' kjære Hallingskarv i bakgrunnen.
Forklaringa på den noe ukonvensjonelle bruken av skiutstyr er ganske enkelt at den ene skia ikke hang helt med i svingene da jeg skulle spurte fra kameraet og til Ann Kristin etter å ha satt på selvutløser.
Fredag kveld åpnet festivalprogrammet, først ved Knut Lykken som kåserte over
ordet "Friluftsliv" utkledt som ordets opphavsmann Ibsen.
Så fulgte en ganske spesiell historie fortalt av Tété-Michel Kpomassie, "En afrikaner på Grønland". Kort fortalt inneholder den oppvekst i Togo, yrke kokospalmeklatrer, et slangebitt, slangeprest, tilfeldig kjøp av bok, 8 års reising gjennom Afrika og Europa for til slutt å ende opp i slangefrie Grønland - anbefales, les den selv!
Videre fulgte Thor Gotaas opp med "Et muntert blikk på norsk skihistorie", med det som antakelig må være verdensrekord i antall ord uten å trekke pusten. Fornøyelig og friskt!
(Middagen var forøvrig nydelig ørretfilet, ovnsbakte poteter, salat med honning- og dijondressing)
Vi fikk en varm og god natts søvn ute i teltet, klare til dyst lørdagen.
Skuespiller Nicolay Lange-Nielsen leste høyt fra dagboka til en av deltakerne på Amundsens sydpolekspedisjon anno 1911, om forberedelsene ved Framheim.
Oddgeir Bruaset slapp oss nærmere innpå noen av personene fra "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og så bar det opp til Jomfrunut igjen for fortsettelse av høytlesning, denne gang fra Amundsens egne dagboksider om den store polpunkt-dagen.
Ann Kristin og jeg la innover mot Klemsbu på en liten ettermiddagstur.
Været var overskya, men du verden hvor nydelig det var når skyene fra tid til annen
sprakk opp i gløtt og lyssatte fjellsidene og vannene i pasteller og glitter.
Som seg hør og bør - Selik var med på turen. Han fikk seg en luftetur inne ved Gjætarguthaugen,
og satte stor pris på det etter en noe begivenhetsløs høst så langt.
Det ble faktisk noen fine svinger i lia på vei hjem, på bekostning av to saftige riper i høyreskia.
En dusj og etpar Finseboller senere fortsatte festivalprogrammet med foredrag om
Nansens ekspedisjonslitteratur, om Helge Ingstads forfatterskap,
og Bokbad med Cecilie Skog som kom rett fra Himalaya.
Det ble en svipptur innom "Ulv og engel"-konsert i Rallarmuseet (Leonard Cohen-inspirert),
før vi endte opp med hver vår Fjellbekk inne på hotellet.
Det var knyttet endel spenning til natt til søndag. Yr.no spådde dystre framtidsutsikter med både 15 sekundmeter vind og sludd / regn, så vi la oss med en mistanke om at det ville bli en hustrig morgen.
Men den gang ei! Morgenen opprant med skyfri himmel og vindstille.
Det hører en helt egen type stillhet til slike morgener.
Det er en stillhet hvor man kan ane lyden av lyset som sakte,
sakte kryper til seg større deler av landskapet etterhvert som sola stiger.
Bildet ovenfor er tatt på vei inn til frokost -
sola formelig kjælte med lille Finsenuten (mens vi enda lå i skyggen).
Utsikten fra vårt hjem VE25, og et lite innblikk i en av teltlivets gleder - nedpakking i finvær.
Etter frokost var det duket for mer Nansen, denne gang med Erling Kagge.
Opplegget ble avsluttet med en geologi-litterær tur langsmed Rallarvegen, hvor geolog Henrik Svensen fortalte om det vi så (og ikke så) og leste fra boka si (som ble kjøpt, sammen med to andre).
Så var det bare å tøffe nedover mot lavlandet igjen med tog i hver vår retning. Det ble en nedtur i ordets vanlige betydning også, da det viste seg at bussen som var satt inn for tog mellom Drammen og Porsgrunn spilte "Vikingarnanas beste" over høyttalerne og det ikke var mulig å endre på det...
Alt i alt var det en fantastisk helg, og den ga en påfølgende lykkerusfølelse som varte langt inn i neste arbeidsuke. Vi møtte mange trivelige og spennende mennesker, turlengselen beit seg fast inni brystet, og det var nok ikke like lett for samboerne her på Herøya å få hjem en hyperaktivt oppglødd Marie med turgriller i hodet seint søndag kveld. Nå to helger seinere har jeg omsider "landa" igjen
- det er jammen ikke lett etter å ha "sett lyset" :)
Takk for turen, Ann Kristin og Selik!
